Vidjespenningen

En del av Norsk historie i flere tusen år. Brukt av natur- og veidefolk, samer og vikinger, av bønder og sjøfolk, skogsarbeidere og tømmerfløtere, av jegere og fangstfolk, i gruvedrift og i byene. Kopier av vidjespenningen i smijern hang som dørklinge på stavkirkene, og i evenyret vinner Askeladden prinsessa og halve kongeriket når han målbinder henne med alt han har i sekken. Han slår en vidjespenning rundt skjæra så den ikke sprekker. En fantastisk teknikk og et symbol på det ekte norske og nærhet til naturen. Du finner den på 50 lappen.. 

Vidje kommer av det gammelnorske ordet " vithjar " som betyr å flette sammen. Et av de mest brukte materialet som rep til sammenbinding av redskaper i Norge. Materialet er normalt bjørk, mens større dimensjoner til tømmerfløting ble laget av gran.

På en vanlig norsk gård ble det laget ca 100 vidjer i året av forskjelige størrelser, til dyretjor, bæreredskaper, hestekjøretøy og ved tømmerfløting.

På gårdene ble pølser, flesk og skinker hengt på stabburet i en vidjespenning, og utelåver, skigarder, flåter og truger til mann og hest ble holdt sammen av vidjer.

Fangstfolk hadde stor nytte av denne kunnskapen, da fangst og redskaper ofte ble surret fast og båret med vidjer. Den ble brukt på garn og dregg, på ski og staver, som hamlebånd og rorfeste, og om høsten plukket man sopp og bær i en neverskrukke med vidjehank.

Også bøttehanker, vanntrelenker, grindehengsler og hestens kløvsal minner fra gård og seterdrift, som viser vidjenes mangfoldige bruk.

Som en kuriositet kan nevnes at flere stavkirker i Norge hadde smijernskopier av vidjespenningen i klokkerepet, og som dørklinge på kirkens inngangsdør. Noen av disse ligger i magasinet på Historisk museum i Oslo.

Se etter neste gang du er på et relevant museum, om du ikke finner en vidje i en eller annen sammenheng!